Velkommen til Kim Erlands Minnefond

Kim Erland var 21 år gammel da han ble hjerneskadet som følge av hjertestans mens han lå inne på Hammerfest Sykehus til behandling for lungebetennelse i august 1997. Han fikk et langt sykehusopphold hvor han svevde mellom liv og død i ca. et halvt års tid.

Våren(mars) 1998 var Kim Erland til vurdering på Munkvoll i Trondheim for mulig rehabilitering. Her fant man at det var ikke noe tilbud å gi her til lands for de skader han hadde fått. Foreldrene Sigrun og Kristian ville ikke godta at det ikke var noe å gjøre for Kim. Som foreldre kunne de ikke akseptere at Kim skulle bli plassert på en institusjon livet ut.

Foreldrene visste om mulig alternativ trening i USA for hardt hjerneskadde mennesker, i hovedsak barn og unge voksne som var blitt skadet som følge av oksygenmangel til hjernen. De søkte om plass for Kim ved The Institute for the Achievement of Human Potential i Philadelphia, USA - bedre kjent som Doman-Instituttet. Dette var i mai 1998, rett etter at Kim var kommet fra et 3 ukers opphold på Munkvoll Rehabilitering i Trondheim. Det ble fra Hammerfest Sykehus (hvor Kim var pasient) søkt plass på Rypefjord Sykehjem for han, som langtidspasient. Foreldrene kunne ikke ta Kim hjem på dette tidspunkt, da han i perioder var mye syk. De hadde heller ikke etablert noe tilbud for Kim i hjemmet på dette tidspunkt.

Det er stor søkermasse til Doman-instituttet og ventelistene på plass er derfor lange. Forhåpningene om å få plass til Kim var derfor ikke store. Men så en dag i slutten av juni 1998 kom brevet som bekreftet plass i instituttets program. Kim var eneste person fra Norge som fikk plass i andre halvår av 1998. Mulighet for alternativ behandling var dermed et faktum. Far dro på kurs til USA i september -98 for å lære om hjerneskade og metoder for å trene opp mennesker med hjerneskade til et normalt menneskelig funksjonsnivå igjen. Etter at far kom hjem ble det laget et eget tilpasset program for Kim, basert på sensorisk stimuli. Syn, hørsel, følelse, lukt og smak samt et visuelt- og auditorisk ordprogram var programmets innhold. Høyeste prioritet hadde syn og hørsel.

Far og Sønn - April 1998
Dette bilde ble tatt i april 1998 noen dager før far og mor reiste til USA for videre opplæring i å trene opp 'brain injured people'. Kim Erland var på dette tidspunkt i stor fremgang og viste vilje til å stå på med treningen. Han var tydelig motivert og ga sjelden uttrykk for at han ikke ville gjennomføre programmet.

Programmet startet opp i organisert form 12. oktober 1998, fordelt over 12 timer pr. dag. Hvert syvende minutt fikk Kim sensorisk stimuli innenfor nevnte felter, noe som etter hvert skulle hjelpe han til å se, høre, føle, lukte og smake og som senere er blitt dokumentert. I tillegg skulle han puste i en spesiell maske inntil 110 ganger pr. dag for å styrke pustemuskel og bedre lungekapasiteten. Sistnevnte øvelse var det knyttet stor usikkerhet til, all den tid Kim slet med pusten og hadde store problemer med slim.

Etter hvert som tiden gikk fikk man se en bedring i respirasjonen, slimet ble gradvis borte, man kunne kutte ut bruken av oksygentilførsel (som i perioder var nødvendig). Videre ble smak- og luktesansene styrket og Kim begynte å føle kroppen sin igjen. Tilnærmet normalt syn kom gradvis tilbake, det samme gjorde hørselen. Våren 1999 (april) var foreldrene tilbake i Philadelphia for videre opplæring og man klargjorde for første reise til USA med Kim Erland. Den 23. mai 1999 reiste foreldrene til USA med Kim. Sammen med på reisen var en sykepleier. Det var lagt til rette med flyreisen som gikk med SAS til New York, videre til Philadelphia med bil. Kim var gjennom en omfattende undersøkelse ved Doman Instituttet hvor spesialistene konkluderte med at hans funksjonsmessige hindringer i hovedsak var på det motoriske plan. Han forstod alt som ble sagt til han og husket trolig det meste fra sitt aktive liv. Hele treningsperioden fra Oktober 1998 til Mai 1999 var gjennomført med meget godt resultat. Utsiktene videre var gode.