| Nu sover du Kim Med foldede hender. Gitaren har stilnet Ingen toner mer fra dens strenger. Nu er du løst |  "Still, My Guitar Gently Weep" |
Etter at Kim Erland ble alvorlig syk i 1996 - følte vi en stadig redsel - og frykt for å miste han. Så skulle det midt opp i det hele ha seg slik at André ble alvorlig skadet i en tragisk bilulykke natt til 17. juli 1997. Dette gikk sterkt inn på Kim Erland og vi så alle med ett hvor skjørt livet til tider kan være.
Tre uker etter denne ulykke får Kim Erland hjertestans med et vanvittig utfall - alvorlig hjerneskadet. Å beskrive hvordan vi som foreldre hadde det i denne perioden er vanskelig, men kan om mulig sies med noen få ord:
"Livet i hverdag og fest - er som lek i en barnegrind. Livet i hardeste prøve er som rep rundt ens hjerte og sinn."
Trøst kan ikke løsrive deg fra smerten du føler og den håpløshet du med ett er satt midt i. Snikende kommer også de mange spørsmål - hvorfor oss - hvorfor skulle våre barn rammes så hardt? Hvorfor Kim Erland hvorfor, hvorfor??? Å lete etter svar nytter ikke - du finner de ikke. Å søke vei fremover er umulig i en slik situasjon - du ser den ikke. Du slutter rett og slett å være menneske. Verden rundt deg eksisterer, men du vet med ett ikke av den. Du faller bort i fortvilelse, bitterhet, håpløshet og det stadige tilbakevendende spørsmålet - Hvorfor måtte dette skje?
Med ett var livet ikke lenger en lek i en barnegrind. Repet hadde strammet seg til og vi følte å ikke lenger komme løs fra det. Etter hvert skjønte vi at vår fremtid som familie var avhengig av oss selv. Skulle Kim Erland ha en mulighet til livet igjen - måtte vi søke de muligheter for han. Helsevesenet hadde gitt han opp. Han var ett hundre prosent avhengig av oss og det vi foretok på vegne av han. Vi var med ett hans ører, øyne, stemme - ja, vi forlot han ikke et øyeblikk der han lå på Hammerfest Sykehus, så hjelpeløs og med stadige komplikasjoner i nesten et halvt år.
| Vi kunne ikke gi ham opp, Kim Erland vår egen sønn - vårt barn. Det ville ikke være riktig som foreldre - som mor og far - det var helt uaktuelt for oss. Fra tidligere visste vi om alternativ behandling ved Doman-Instituttet i USA. Vi bestemte oss for å søke plass til Kim Erland. Vi var fast bestemt på å satse alt - også oss selv for at Kim skulle få de muligheter til rehabilitering som var mulig. Vi kunne ikke se han for oss bortsatt på en institusjon for resten av sitt liv. Det stridet mot Kim Erland's egen oppfatning av hva som var et verdig liv. Fra tidligere hadde vi snakket mye om sykdom og hva vi som familie skulle gjøre dersom en av oss skulle bli rammet; familien skulle holde sammen og gjøre alt som var mulig for å bli frisk om det så innebar at vi måtte satse alt. For oss og Kim Erland var det derfor en selvfølge å satse alt mot alle odds.
| |
Vi trente opp Kim Erland etter Doman-metoden i nesten et år. Han hadde stor fremgang på alle plan. Han kunne lese og fikk all informasjon via ord. Han hørte etter hvert godt, hadde full førlighet i hele kroppen og øynene hans var så vakre, så vakre. Livet føltes etter hvert å fare godt med han og oss - vi så positivt fremover for første gang siden august 1997. Kim bodde hjemme og hjelpeapparatet rundt han fungerte fint. Mange frivillige hjalp til med treningsprogrammet - nå var det bare å stå på. Fredag 5. november 1999 skulle vi ha reist med Kim Erland tilbake til Doman-Instituttet for nytt evaluerings- og treningsopphold. En reise vi så frem til med stor spenning nettopp på grunn av den store fremgangen Kim Erland viste. I stedet ble denne dagen den tyngste i vårt liv - å føre Kim Erland til hans siste hvilested på Fjordadalen Gravplass i Hammerfest.
Minneord fra foreldrene.
Kim Erland har forlatt oss. Han ble født i Hammerfest for 23 år siden, mandag 7. juni 1976 og ble oppdøpt etter sine bestefedre - Karl Gunnar og Erling. Kim Erland vokste opp i Breivikbotn på Sørøya i et hjem som vektla ærlighet og respekt. Hjemmet ble tidlig åpent for alle hans kamerater og venner som fikk komme å gå til alle tider. Kim Erland var glad i idrett. Utallige mil på ski ble unnalagt i barneårene og sammen med fotball ble det de viktigste idrettsgrener for han. Senere ble fotball den idrett han satte høyest. Musikken fikk tidlig plass i Kim Erlands hverdag. Hans musikalske hjerte og horisont var stor i en spennvidde fra det moderne klassiske til blues og rock. Kim Erland spilte flere instrumenter selv, men gitaren ble hans hovedinstrument og etter hvert hans beste musikalske venn.
| |||||||||
Han uttalte selv etter han ble hjertesyk i 1996: Tar sykdommen gitaren fra meg, tar den noe av det vesentligste fra mitt liv.
Kim Erland var en av drivkreftene i musikkgruppa Red, White & Blues - og som for han var med på å finne målet i sin søken etter en fullendt musikkstil - Bluesmusikken.
Som ungdom flest i utkantdistriktene - reiste Kim til Hammerfest høsten 1992 for å fortsette sin skolegang. Her møtte han Tonje og Kim var glad og lykkelig. Ung og bekymringsløse som de var, et privilegium bare unge mennesker har, fikk de sammen vandre på noen av livets stier i godt og ondt.
Kim Erland var glad i sine venner og verdsatte dem høyt. Han kom nok aldri over tapet av sin barndomsvenn som døde brått i 1993. Kim Erland hadde stor menneskerespekt og var opptatt av at far og mor, bror og den øvrige familie hadde det godt. Han værnet på alle måter om sin familie.
Kim Erlands besteforeldre på begge sider hadde en stor plass i hans hjerte igjennom barndommen, ungdommen og senere i det voksne liv.
Kim Erland bar sin sykdom med rak rygg og holdt den for seg selv. Han ville ikke laste sine bekymringer over på familien. Til en nær venn hadde han gitt uttrykk for - at dagen i dag kunne være den siste.
"Vær aldri bekymret for meg og mitt liv - jeg tar selv ansvaret for det." De ordene gav han til sin mor etter at sykdommen rammet han i 1996 og la en tung byrde til hans skuldre.
Kim Erland var glad i naturen, spesielt fjellet med de uttallige fiskevann. Han følte det gav han stunder for rekreasjon til sjel og sinn.
Også havet gav den frihet han i tider følte behov for. Familiens båt benyttet han ofte, spesielt i vakre sommerkvelder med turer langs Breivikfjordens små viker, holmer og skjær. Han følte også å ha funnet et fristed på hytta til Tonjes foreldre.
Kim Erlands siste fjelltur ble sammen med sin far, kvelden den 5. august 1997. Naturen viste seg fra sin vakreste side med havblikk og solnedgang over Andotten på Sørøya. En solnedgang beskuet fra et fjellvann og som i ettertid på mange måter skulle sette en vakker ramme om Kim Erland og hans aktive liv.
Tiden etter august 1997 ble så vanvittig meningsløs da sykdommen på ny rammet han med hard hånd.
Torsdag 28. oktober 1999 faller årets første sne. Samtidig med snefallet forlater Kim Erland oss. Hans liv er ugjenkallelig forbi.
Det er med stor vemod og dyp ærbødighet vi lyser fred over Kim Erland's minne.
