Kim Erlands historie
Far Kristian forteller:
Kim Erland var født i Hammerfest 7. juni 1976. Han vokste opp i Breivikbotn, Hasvik Kommune i Finnmark sammen med mor, far og sin eldre bror André i et hjem hvor respekt og ærlighet ble satt i høyt. Som familie var vi fullkommen og hadde det godt. Livet var som en lek i en barnegrind. Under oppveksten var Kim aktivt med i idrett. Han drev med sport. Ski om vinteren og fotball om sommeren.. Han spilte fotball som aktiv på putte, smågutte- og guttelaget til Breivikbotn Idrettslag - senere Sørøy Ballklubb.
Kim Erland vokste opp i et hjem hvor musikk hadde en stor plass. Hans far var amatørmusiker og aktivt med i musikkmiljøet. Dette påvirket både Kim Erland og André som tidlig begynte å spille på instrumenter, først og fremst tangentinstrumenter. Kim Erland begynte å opptre på skolefester sammen med sin barndomsvenn Reidar. Han var for øvrig med som vokalist gjennom Kim Erland's periode som musiker helt frem til sykdommen satte en stopper i 1997.
Kim Erland måtte som de fleste ungdommer fra utkantdistriktene, reise bort for å gjennomføre videre skolegang. Han dro til Hammerfest hvor han begynte å utdanne seg til kuldemontør. Etter at han ble syk i 1996 begynte han på Næringsakademiet i Hammerfest med tanke på å utdanne seg til medisinsk sekretær. For øvrig hadde han et sterkt ønske om å kunne bli ambulansesjåfør. Det å hjelpe andre mennesker i nød var noe Kim følte ansvar for. Han var glad i medmennesket og sa aldri nei når noen spurte om hjelp. Årene i Hammerfest var rike på gode og onde stunder. De onde stunder var det sykdommen som påførte han. De gode stunder fant han sammen med sin kjæreste - Tonje, hennes foreldre og alle turene hjem til oss i Breivikbotn.
Kim Erland måtte som de fleste ungdommer fra utkantdistriktene, reise bort for å gjennomføre videre skolegang. Han dro til Hammerfest hvor han begynte å utdanne seg til kuldemontør. Etter at han ble syk i 1996 begynte han på Næringsakademiet i Hammerfest med tanke på å utdanne seg til medisinsk sekretær. For øvrig hadde han et sterkt ønske om å kunne bli ambulansesjåfør. Det å hjelpe andre mennesker i nød var noe Kim følte ansvar for. Han var glad i medmennesket og sa aldri nei når noen spurte om hjelp. Årene i Hammerfest var rike på gode og onde stunder. De onde stunder var det sykdommen som påførte han. De gode stunder fant han sammen med sin kjæreste - Tonje, hennes foreldre og alle turene hjem til oss i Breivikbotn.
 |  | |
| Bilder fra somrene 1985-86 hvor Kim Erland og hans far ofte var på fjelltur med fiskestang og telt. | Fisk ble det nok av, både ørret og røye. For Kim Erland var dette en naturopplevelse som gjorde at han fikk en sterk interesse for friluftsliv, en interesse som varte hele hans aktive liv. |
Kim var interessert i friluftsliv. Han likte å vandre rundt med fiskestanga til de mange fiskevann på Sørøya helt frem til han ble syk. I sykdomsperioden ble det noen korte turer til fjells. Da ble heller familiens båt benyttet til turer langs Breivikfjordens viker, holmer og skjær. Kim fant friheten til fjells og på havet, men mest av alt gjennom musikken. Han sa etter at sykdommen hadde rammet han: Tar sykdommen gitaren fra meg, tar den noe av det vesentligste av min fritid.
Kim likte å falle inn i musikkens endeløse rom ved å ta gitaren og lene seg sammen i en sofastol. Slik kunne han sitte og spille i timevis. For han var dette en flukt fra virkeligheten og inn i den grenseløse musikalske verden. For ham var musikken et "hellig tempel" som han søkte til både i gode og onde stunder. Sykdommen rev og slet i han, men gitaren gav han aldri slipp på. Kvelden før han ble sendt til Hammerfest Sykehus (8. august 1997), satt han slik i lenestolen hjemme i Breivikbotn og spilte. Lite visste han og vi andre, at dette var siste gang han skulle få holde rundt sin kjære gitar og la tonene strømme fritt ut.
Mange lydopptak er gjort opp gjennom årene. NRK-Finnmark laget et program om han og hans musikalske talent i 1985. Senere ble det gjort lydopptak fra spillejobber og festivaler rundt om sammen med sitt band Red, White & Blues. Bluesmusikken ble målet for Kim Erland's søken etter den fullendte musikkstil. Han ble etter hvert en rimelig god bluesgitarist - og var så vidt påbegynt på perioden han selv kalte for "perfeksjonering til det perfekte". Kim Erland var en perfeksjonist i alt han foretok seg, og ville leve et perfekt liv hvor han kunne dyrke sin musikalske interesse, sine venner og nyte livet til det fulle.
Kim Erland levde hele tiden intenst som om at det var foruttatt at hans liv ikke skulle bli langt. I så måte er vi som foreldre takknemlig i ettertid, at vi gav han muligheten til å leve slik og at vi selv støttet opp om han. Kim Erland hadde mange venner, mennesker han satte stor pris på og fremfor alt hadde stor respekt for. Viktigst for han var allikevel familien og at de skulle ha det godt på alle måter. Kim ble tidlig voksen og bar preg av det gjennom hele sin ungdom og senere voksne liv. Han tok tidlig ansvar og var nøye med at rettferdighet skulle gjelde i og utenfor hjemmet.
I årene fra 1987 til og med 1990 var hans eldre bror André og jeg mye borte fra hjemmet p.g.a. skolegang og arbeid. I disse årene knyttet Kim Erland et spesielt bånd til sin mor Sigrun, et bånd som ble sterkere og sterkere til siste dag. Hun stod ved hans side fra begynnelse til slutt - og ofret hele sin tid for han. Hun var en spesiell mor.
Kim Erland ble alvorlig hjerneskadet etter hjertestans i 1997. Et utfall som ble så vanvittig og meningsløst for en ung mann på terskelen til livet. Mange mennesker hadde en forestilling av at han hadde forandret seg til det ugjenkjennelige etter hjerneskaden. Bildet til venstre viser Kim i april 1999 etter dagens treningsøkt på 12 timer, halvt sovende avslappet og rolig. Han var seg selv lik helt til han døde den 28. oktober 1999.
Vi vil at alle som kjente Kim Erland skal huske ham slik han var i det aktive, men selv hjerneskaden hadde ikke forandret hans ansikt og utseende. Han var Kim Erland. Når er han borte for alltid. Vi som er igjen må leve på de gode minnene og forsøke og glede oss over disse. Men selv minnene kan være nådeløs når de strømmer på med det faktum at vi ikke lenger fysisk kan nå hverandre. Kim Erland måtte bære tunge byrder han ble påført av sykdommens klør. Det å bli syk er noe som bare skjer andre - men med ett ble han selv et offer for den nådeløshet sykdom kan føre med seg. Hans skjebne ble vanvittig og meningsløs - helt uforståelig. Vi som foreldre hadde mistet en livsgren - en byggesten for fremtidsarven var blitt borte. André hadde mistet sin bror - vi var med ett en for lite.
Kim Erland - April 1999
Kim Erland slik vi husker han fra det siste leveåret. Ansiktet viste en moden mann som kjempet sin livs kamp. Dessverre skulle han tape kampen om retten til livet p.g.a. en infeksjon i luftveiene.
Kims aktive periode som musiker:
Kim Erland spilte bluesgitar og elsket denne musikken både for å lytte til samtidig som han utøvet den selv. Kim var en bluesgitarist som ofte ble lagt merke til på steder han spilte sammen med sitt band "Red, White & Blues". Kim elsket å spille på sin Fender Stratocaster og i blant Fender Telecaster. Disse gitarene satte han høyest av sine instrumenter og kunne gjennom disse tilkjennegi sitt musikalske talent.
Kim Erland hadde Stevie Ray Vaughan som sitt forbilde, men også gitaristen Marius Müller hadde stor plass i Kim's musikalske hjerte. Når han fikk spille på sin Stratocaster foran et publikum enten det var på intime puber eller på festivaler, følte han at livet var "kult". Han brukte mye av sin fritid til å øve teknikker av forskjellige slag. Bluesen ble for han 'Den fullendte musikkstil'.
En turné i Nord-Norge skulle påbegynnes med spillejobber på 30 spillesteder. Dessverre satte sykdommen inn for fullt og turnéen måtte avlyses. Han hadde sett frem til turnéen i lang tid og øvet for fullt sammens med bandet Red, White & Blues inn låtene som utgjorde reportoaret.
Kim Erland var en glad ung mann (bilde 20 år) når han fikk være frisk. Dessverre utviklet en vanlig influensa seg til et livstruende virus som delvis ødela hans hjerte. Den 9. august 1997 fikk han hjertestans, innlagt på Hammerfest Sykehus. Legene reddet livet hans, men han ble alvorlig hjerneskadet og var med ett hjelpeløs og avhengig av andre mennesker. Han, som mange ganger hadde vært til hjelp for andre mennesker i hverdagen.
